På klare vinternetter er det et iøynefallende objekt lavt på sydhimmelen, nemlig stjernen Sirius. Filmet med et vanlig kamera, ser denne stjernen ut som en skive som blinker i alle regnbuens farger mens den hopper omkring i synsfeltet og varierer i form, og av den grunn er det er mange som opp gjennom årene har lurt på om de har filmet en ufo.

av Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard

Sirius, den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen.
Foto: Wikipedia

Ordet Sirius stammer fra det gammelgreske Seirios som betyr «glødende» eller «tenneren», og stjernen fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet (hvor mye lys stjernen sender ut) og dens nærhet til Jorden. Fordi stjernen står lavt på himmelen, passerer det intense, hvite lyset fra Sirius gjennom mye atmosfære på vei til oss slik at det i virkeligheten er jordatmosfæren som er forårsaker den intense blinkingen. Spesielt på klare vinternetter blir ofte luften urolig, og blinkingen derfor enda mer intens. Siden det hvite lyset fra stjernen inneholder en relativt jevn fordeling av fargene i spekteret, blinker Sirius i farger som varierer fra rødt og helt til blått!

Men Sirius er i virkeligheten et dobbeltsystem: Sirius A (som er den vi ser) og Sirius B – en hvit dverg som først ble oppdaget i 1862 ved hjelp av et relativt stort teleskop. Sirius B er en utdødd stjernerest etter en stjerne som har gått tom for drivstoff. Nå kjølnes den gradvis over mange milliarder år mens den stråler ut restvarmen. Sirius B har samme masse som Solen, men er ikke større enn Jorden i utstrekning. Tettheten er formidabel, og en bit av Sirius B på størrelse med en sukkerbit ville veid over 10 tonn her på Jorden!

Illustrasjon: Datasimulering av Sirius A og B.
Illustrasjon: Chris Laurel/Celestia/Wikipedia

Sirius befinner seg 8,6 lysår fra Jorden og er dermed blant våre nærmeste naboer i verdensrommet og den nærmeste stjernen (etter Solen) som kan observeres med det blotte øye. Lysstyrken har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,4, altså nesten det dobbelte av himmelens nest klareste stjerne, Canopus, som bare er synlig fra den sydlige halvkule. Dens absolutte lysstyrke er 1,42, og stjernen er 25 ganger så lyssterk som Solen mens den har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som nevnte Canopus eller Rigel i hhv. stjernebildene Kjølen og Orion.

Sirius har omtrent dobbelt så stor masse som Solen, har en overflatetemperatur på 9900 grader (mot Solens 5700) og er bare 200–300 millioner år gammel (Solen er 4,6 milliarder).

Sirius kalles også «Hundestjernen» siden den er den mest fremtredende stjernen i stjernebildet Store hund. I det gamle Egypt ble Sirius brukt som et tegn om at den årlige flommen var underveis og at åkrene måtte sås.

Sirius beveger seg gradvis nærmere Solsystemet, og i løpet av de neste 60 000 årene vil lysstyrken gradvis øke. Deretter vil avstanden begynne å tilta, men stjernen vil fortsatt være den mest lyssterke sett fra Jorden de neste 210 000 årene.

Sirius A og B fotografert med Hubble-teleskopet. Sirius B er den lyse prikken ned til venstre.
Illustrasjon: Chris Laurel/Celestia/Wikipedia

Klikk på “Liker” og få melding når nye saker legges ut!

MER INFORMASJON

Wikipedia om Sirius A og B