03.09.23: En ny komet ble oppdaget av en japansk amatørastronom for rundt tre uker siden. Kometen som har fått det offisielle navnet C/2023 P1 Nishimura, beveger seg stadig nærmere Solen, og dens tilsynelatende lysstyrke blir dermed gradvis sterkere. Det alle nå håper er at den vil bli synlig med det blotte øye tidlig i september.
av Anne Mette Sannes & Knut Jørgen Røed Ødegaard
Komet Nishimura 18. august i år med en synlig grønn koma og en tynn komethale.
Foto: NASA/Dan Bartlett
Amatørastronomen Hideo Nishimura fra Kakegawa i Japan oppdaget kometen i stjernebildet Tvillingene natt til 11. august da kometen kun hadde en tilsynelatende lysstyrke på +9, og siden da har lysstyrken økt, og forskerne har nå kartlagt dens videre ferd.
Hva betyr egentlig C/2023 P1 Nishimura?
Det offisielle navnet på en komet følger et mønster: Prefikset C indikerer objektets type, og C betyr at det er tale om en ikke-periodisk komet. Etter slashen kommer årstallet for oppdagelsen, deretter en bokstav og et tall som viser i hvilken måned og i hvilken del av måneden oppdagelsen ble gjort. Hver måned er delt i to, slik at januar blir A for første halvdel av januar og B siste halvdel av januar. P, som i dette tilfellet, viser at oppdagelsen ble gjort i siste halvdel av august.
Den sjeldne kometen nærmer seg Jorden og kan foreløpig kun ses med kikkert
Film: TheSecretsOfTheUniverse
Retrograd og hyperbolsk bane
Kometen kommer bratt på vårt baneplan samtidig som den har en retrograd bane, det vil si at den beveger seg i motsatt retning av planetene i det indre av Solsystemet. Det ser ut til at kometens eksentrisitet (avvik fra en sirkulær bane) er noe større enn 1,0 og dermed har den en såkalt hyperbolsk bane som kan bety at den ikke stammer fra vårt Solsystem. Men ikke nødvendigvis, det er faktisk mye som tyder på at den har sin opprinnelse i Oorts sky, et område helt ytterst i Solsystemet hvor det antas å befinne seg et gigantisk reservoar av kometkjerner – såkalte skitne snøballer – som av og til faller inn mot det indre av Solsystemet til glede for oss jordboere som da kan observere disse på (forhåpentligvis) god avstand.
Selv det enorme Kuiperbeltet (hvor blant annet dvergplanten Pluto befinner seg) er bare en liten flekk sammenlignet med Oorts sky.
Illustrasjon: William Crochot / Wikipedia / NASA
Uansett om den stammer fra vårt Solsystem eller ikke, har den som følge av sin hyperbolske bane så enorm fart at tyngdekreftene fra Solen vil fungere som en gigantisk slynge og sende den langt ut av Solsystemet og videre ut i interstellart rom. Kometen vil aldri igjen kunne bli sett av mennesker, så sørg for å nyte synet av den når den passerer oss på det nærmeste i starten av september enten du får se den med det blotte øyet eller med kikkert!
Banen til komet Nishimura
Illustrasjon: NASA/JPL
Et blaff eller et kraftig lysglimt?
Siden dette er kometens første (og siste) besøk til vårt solsystem, er det svært vanskelig å forutsi hva som vil skje når den passerer nærmest Solen og langt innenfor Merkurs bane. Ingen kan vite hva som blir utfallet når det intense sollyset treffer objektets upåvirkede overflate for aller første gang – det kan oppstå et voldsomt utbrudd, eller et stusselig lite blaff. Standardmodeller tyder på at det blir en økning på 3 i lysstyrke, hvilket i så tilfelle vil kunne gjøre kometen synlig med det blotte øye fra områder uten lysforurensning.
Som nevnt kan alt skje med en ny komet! Et eksempel på kometer som overgikk alle forventninger var komet IRAS-Araki-Alcock i 1983 og komet B2 Hyakutake i 1996. Sistnevnte ble synlig med det blott øye tidlig i mars 1996, og innen midten av mars gjorde den fortsatt lite av seg med en tilsynelatende lysstyrke på 4 og med en hale på ca. 5 grader. Da den nærmet seg Solen økte den raskt i lysstyrke, og komethalen ble mye større. Innen 24. mars var Hyukutake det mest lyssterke objektet på nattehimmelen, og komethalen strakk seg over 100 grader. Hyukutake fikk en helt tydelig blågrønn farge.
Komet Hyakutake i 1996
Foto: Wikipedia/Franz Haar
Hvordan observere kometen?
Mens den fortsetter å stupe inn mot Solen vil dens tilsynelatende lysstyrke trolig stadig bli kraftigere og det kan som nevnt bli mulighet for at man kan se den uten bruk av hjelpemidler i september. Et problem er det likevel at kometen sett fra Jorden vil stå så nær Solen at det kun vil bli mulig å observere den nær soloppgang og solnedgang.
Den enkleste måten å finne komet Nishimura er ved å bruke en prismekikkert og sakte bevege den frem og tilbake over den aktuelle flekken på himmelen på jakt etter en tåkete flekk –kometen!
Merk også at selv om lysstyrke +6 regnes som grensen for å se et stjernelignende objekt uten hjelpemidler fra et mørkt sted, er kometer utstrakte objekter. Lysstyrken er derfor fordelt over et større, diffust område, noe som gjør de vanskeligere å se enn en stjerne eller planet med samme lysstyrke. Til gjengjeld kan kometer bli virkelig flotte, store og imponerende objekter når lysstyrken blir så stor at vi ser både hodet og halen!
Kometen er forventet å øke til +3 eller +2 i lysstyrke tidlig i september, men vil som nevnt befinne seg nær Solen på himmelen. 13. september vil den passere 0,85 astronomiske enheter (AE=avstanden Jorden–Solen) eller 127 millioner kilometer fra Jorden. På det nærmeste vil den passere nærmest Solen og innenfor Merkurs bane 18. september med en avstand på 0,22 AE eller 23 millioner kilometer fra Solen. Når kometen er nærmest Jorden, vil den krysse 4 grader av himmelen pr. dag.
I begynnelsen av september begynner kometen å falle raskt mot horisonten på østhimmelen og blir derfor stadig vanskeligere å se på morgenen. Kometen vil også være synlig på kvelden, men bare en kort stund hver kveld. F.eks. vil kometen 16. september sett fra Sør-Norge være synlig lavt i nordnordvestlig retning i en times tid fra rundt kl. 20.15.
Slik vil kometen kunne ses de kommende dagene før den forsvinner ut av syne:
26. august passerte den stjernebildet Krepsen
31. august passerte den 4 grader fra den åpne hopen Messier 44 (Bikubehopen)
3. september passerer kometen stjernebildet Løven
7. september vil den befinne seg nær den relativt lyssterke stjernen Epsilon Leonis (+3)
9. september passerer kometen nær den relativt lyssterke stjernen Zeta Leonis (+3.4)
13. september vil den befinne seg nærmest Jorden i sin bane og i en avstand av 0,85 AE
15. september passerer kometen foran den lyssterke stjernen Denebola (Beta Leonis) (+2)
16. september vil den passere stjernebildet Jomfruen og være nærmest Solen på himmelen (12 grader unna)
18. september vil kometen etter standard prognoser nå maksimal lysstyrke (+2) mens den er nærmest Solen (perihel). Den vil da befinne seg 0,22 AE fra Solen.
21. september: Kometen vil krysse himmelens ekvator på vei sydover
24. september: Kometen vil krysse ekliptikken på vei sydover.
1. oktober vil objektets lysstyrke minske til under +10
Deretter starter ferden ut av Solsystemet. Det er mulig at observatører på den sydlige halvkule vil kunne se den mens den farer utover for så å aldri igjen kunne ses av menneskelige øyne!
Siden komet P1 Nishimura besøker det indre av Solsystemet kan mye uventet skje med lysstyrken. Noen slike kometer overrasker kraftig slik som Hyakutake, mens andre skuffer stort. Det er sjelden de følger standardutviklingen (som gir maksimal lysstyrke +2 i dette tilfellet). Her gjelder det å følge med – kometen kan endre seg dramatisk fra en kveld til neste!
I en ukes tid fremover vil kometen befinne seg i nærheten av den svært lyssterke planeten Venus på morgenhimmelen.
Kometer og asteroider regnes som småobjekter i Solsystemet, og man kan da lett tenke at de er relativt uskyldige. Men slik er det (dessverre) ikke, slike mindre objekter kalles nemlig «ulv i fåreklær» siden det kan være nettopp et slikt objekt som kan utslette livet på vår klode. Når det gjelder asteroider har vi begynt å utvikle metoder for å holde dem unna selv om det til stadighet skjer at flere av disse ikke blir oppdaget, eller blir oppdaget på så kort varsel at det ville være for sent å redde livet her på Jorden. Kometer er enda farligere siden de har en ekstrem fart, spesielt slike som komet P1 Nishimura som enten stammer fra Oorts Sky helt ytterst i Solsystemet eller fra et annet solsystem, i sistnevnte tilfelle vil farten være enda større.
Mellom-Amerika for 65 millioner år siden. En asteroide er i ferd med å treffe bakken.
Illustrasjon: Don Davis / NASA
Forsiden
